Det laveste budet

Våren 2014, i et lite forsiktig komitérom i andre etasje på Stortinget, hørte en parlamentarisk arbeidsgruppe om offentlige anskaffelser et vitnesbyrd fra en kvinne ved navn Eldrid Brokke. Brokke var den gangen seniorrådgiver for anskaffelser i Statsbygg, etaten som bygger og forvalter byggene den norske staten bor i. Hun hadde vært i Statsbygg i tjuefire år.

Arbeidsgruppen hadde spurt henne, på den lille forsiktige måten arbeidsgrupper spør slike ting, om hun mente at anskaffelsesreformen av 2007 oppnådde det den var ment å oppnå. Brokke sa: Ja, i den lille forsiktige forstand som reformen var ment. Hun ventet. Lederen ba henne utdype. Hun utdypet i fjorten minutter.

Jeg har, siden våren 2016, lest stenografatet av disse fjorten minuttene. Jeg har lest det på den lille forsiktige måten man leser noe som ikke, i årene etterpå, har blitt lest.

Det Brokke sa, i sammendrag, var dette. Reformen av 2007 var ment å gjøre norske offentlige anskaffelser billigere, mer åpne, og mer konkurransedyktige. Den hadde oppnådd alle tre. Den hadde oppnådd billigere ved å innføre, i den lille forsiktige anskaffelsesloven, en formodning — ikke en regel, men en formodning — om at det laveste budet, i fravær av en dokumentert grunn til det motsatte, skulle vinne. Den hadde oppnådd åpenhet ved å kreve at den dokumenterte grunnen, når den fantes, skulle skrives ned skriftlig og leveres til etatens anskaffelsesansvarlig, som skulle levere den til etatens revisjonsavdeling, som skulle levere den til Riksrevisjonens lille forsiktige kontor.

Dokumentasjonen, vitnet Brokke, var det lille forsiktige problemet.

Det var problemet fordi det å skrive dokumentasjonen, i den lille forsiktige arbeidsdagen til en anskaffelsesansvarlig i Statsbygg i årene mellom 2007 og 2014, var noe som tok, i gjennomsnitt, elleve timer per kontrakt. Det var problemet fordi, i den lille forsiktige arbeidsdagen til en saksbehandler som hadde ti kontrakter foran seg en onsdag morgen, elleve timer ganger ti var hundre og ti. Det var problemet fordi ingen anskaffelsesansvarlig i Statsbygg, i de syv årene, hadde fått et budsjett på elleve timer per kontrakt for å skrive dokumentasjonen.

Dokumentasjonen, vitnet Brokke, ble derfor ikke skrevet.

Den ble ikke skrevet for noen kontrakt der det laveste budet vant.

Den ble av og til skrevet for kontraktene der det laveste budet hadde blitt overprøvd. Antallet slike kontrakter i syvårsperioden — Brokke hadde hentet tallet den morgenen — var tre hundre og syttien, mot et samlet antall på femtito tusen kontrakter.

Formodningen hadde blitt regelen. Formodningen hadde blitt regelen fordi den lille forsiktige dokumentasjonen som var ment å gjøre formodningen til en formodning, ikke, i den lille forsiktige arbeidsdagen til noen anskaffelsesansvarlig i dette landet, hadde vært skrivbar.

Arbeidsgruppen takket Brokke for vitnesbyrdet. Arbeidsgruppen anbefalte ikke, i sin senere rapport av februar 2015, noen endring i reformen av 2007.

Det man bygger til det laveste budet

Jeg dro, høsten 2016, til en barneskole i en by jeg ikke vil nevne i Østre Akershus. Skolen hadde blitt bygget i 2011 til en offentlig anbudskonkurranse tildelt, etter den lille forsiktige anskaffelsesloven, til den lavestbydende. Den lavestbydende hadde levert et bud som var, etter den nesten lavestbydendes lesning, fjorten prosent under kostnadene for materialene som ble spesifisert i anbudet.

Skolen hadde blitt bygget. Den hadde stått i fem år før, en tirsdag i september 2016, de små forsiktige skruefestene som holdt kledningen til oppoverveggen i gymsalen, ble vurdert, av en inspektør fra kommunens byggesakskontor, til å være utilstrekkelige mot vindlastene fra forrige vinter. Skolen ble stengt i tre uker. Gymsalen ble stengt i ni måneder mens kledningen, på kommunens regning, ble byttet ut.

Jeg spurte sjefen for kommunens byggesakskontor hvordan dette hadde skjedd. Han sa til meg, på den lille forsiktige måten kommunale tjenestemenn forteller journalister slike ting, at skolen hadde blitt bygget etter spesifikasjonene i anbudet. Anbudet hadde spesifisert skruefestene. Skruefestene hadde vært de skruefestene anbudet hadde spesifisert.

Jeg spurte om skruefestene hadde vært tilstrekkelige mot vindlastene. Sjefen for byggesakskontoret sa, veldig stille: Nei.

Jeg spurte hvem som hadde spesifisert skruefestene.

Han sa, enda stillere: Den lavestbydende.

Jeg spurte om den lavestbydende, på tidspunktet for anbudet, hadde visst at skruefestene ikke ville være tilstrekkelige mot vindlastene.

Han sa: Det er det lille forsiktige spørsmålet jeg har stilt meg selv, på dette kontoret, i ti måneder. Jeg har ikke, i de ti månedene, klart å skrive dokumentasjonen som ville la meg svare på det. Jeg har ikke de elleve timene.

Prisen for det billigere

Kostnaden for utbedringen av gymsalen, betalt av den kommunen jeg ikke vil nevne, var tre komma fire millioner kroner. Kostnaden for det opprinnelige anbudet, betalt av samme kommune, hadde vært tjueåtte millioner. Kostnaden for det nest laveste budet, avvist i 2010, hadde vært trettien komma to millioner. Det laveste budet hadde, i 2010, spart kommunen tre komma to millioner kroner. I 2016 betalte kommunen tilbake tre komma fire millioner i utbedringen av arbeidet det laveste budet hadde fått tildelt.

Kommunen hadde, etter den lille forsiktige aritmetikken i syvårsperioden, gått i null.

Barna i kommunen hadde, i ni måneder, ikke hatt en gymsal.

Den lavestbydende, som hadde vunnet anbudet, var ikke, etter den lille forsiktige anskaffelsesloven i dette landet, pålagt å betale noen del av utbedringskostnadene. Den lille forsiktige anskaffelsesloven i dette landet, i spørsmål om skjulte feil i arbeider levert etter spesifikasjonene i det opprinnelige anbudet, holder entreprenøren skadesløs.

Den lavestbydende ble, i 2017, tildelt enda et anbud av samme kommune.

Den lille forsiktige setningen

Jeg har, våren 2017, lest Eldrid Brokkes vitnesbyrd igjen. Hun er, denne våren, pensjonert. Jeg har, på tre tirsdager, sittet ved kjøkkenbordet hennes i Sandnes. Hun har laget kaffe til meg. Hun har, i spørsmålet om reformen av 2007, ingen ytterligere offentlig vitnesbyrd å gi. Hun har, i spørsmålet, den lille forsiktige setningen hun ga arbeidsgruppen i andre etasje på Stortinget i mars 2014, som er den lille forsiktige setningen jeg gjerne, i dette tidsskriftet, vil sette på den lille forsiktige protokollen:

«Når man bygger, i et land, den lille forsiktige formodningen om at det billigere er det som vil bli gjort, har man ikke, i virkeligheten, gjort landet billigere. Man har gjort landet til et annet land. Det landet man har gjort, vil, om noen forsiktige år, være landet der det billigere har, i et eller annet forsiktig antall bygg, falt.»

Det har gått, siden 2010, seks år.

Jeg har, i skrivingen av denne saken, funnet fire bygg.

Jeg har ikke, ved tidspunktet for innsending av denne saken til tidsskriftet, sluttet å lete.